9. juni 2014

Spelemann på taket - til Østkanten

På fredag fikk jeg sett Spelemann på taket, noe jeg har hatt lyst til siden sjette klasse, da vi så et utdrag på film på skolen. Det var storartet! Andre har gjengitt høydepunkter fra musikalen langt bedre enn jeg kunne gjort, og jeg vil bare skrive om noen lærertanker jeg gjorde meg under fremføringen. Det var så mange ting i musikalen som norske, muslimske elever ville kjent seg igjen i.

For ordens skyld - jeg mener sjølsagt ikke at norske muslimers eksistens er truet slik de jødiske samfunnene var det i Øst-Europa, eller at det finnes noe dagsaktuelt motstykke til tsarens forfølgelser. Men uroen over tradisjoner i oppløsning er allmennmenneskelig og tverrkulturell. Følelsen av å miste fotfeste når skikkene som alltid har gitt trygghet og mening blir utfordret av barna er det mange som opplever sterkt i 2014 også. Det er en rekke muslimske fedre i Oslo som har grått slike Tevye hulkegråt over dattera som giftet seg med en mann utenfor eget samfunn. Det finnes et utall versjoner av foreldrenes sang til lille Chava. Det er mange muslimske jenter i Oslo som i lange netter har tenkt tankene til Tevyes døtre, og Hödels sang ville klinge troverdig på moderne dialekter av punjabi, pashto og somali. Sorgen når samholdet i familien vil revne i spenningen mellom det nye og det gamle har vi midt iblant oss. Det skulle vært alle som har opplevd denne sorgen forunt å se den tegnet med slik varme og vidd som denne musikalen gjør. 

Men de som dette er mest aktuelt for kommer stort sett ikke til å se Spelemann på taket. Kulturforskjeller og klasseskiller gjør et møte lite sannsynlig. Ville muslimer latt være å se stykket fordi det er jødisk? Noen ville nok det. Men de fleste ville antakelig ikke engang tenke på å dra til teateret for å oppleve en musikal på nynorsk. Dette er ingen typisk arbeiderklasseaktivitet å bruke kvelden på, og dyrt er det også. Klassetilhørighet legger såpass sterke føringer på kulturforbruket at det blir nokså teoretisk å diskutere om antisemittisme skulle utgjøre noen faktor i tillegg. Intuisjonen min sier at det blant mindretallet av norske muslimer som faktisk går i teateret er en vel så høy andel som ser Spelemann på taket som det er i den teaterbesøkende befolkningen forøvrig, men dette har jeg naturligvis ingen data på.


Kulturopplevelser som læringssituasjoner

I infoheftet som ble produsert til musikalen forklares musikalens aktualitet ut fra voksende antisemittisme i Europa i dag. Det er klart at en poetisk påminnelse om hva som har gått tapt i tidligere bølger av jødehat kan bidra noe til å styrke viljen til å verne om jødisk kulturarv på. Men hvem er målgruppa for dette budskapet? Hvor mange i det teaterbesøkende sjiktet av befolkningen trenger en slik påminnelse?

Jeg mener altså at stykkets aktualitet har vel så mye å gjøre med måten den behandler tidløse tema som oppbrudd og familiebånd. Nettopp på grunn av dette forestiller jeg meg at stykket ville kunne øke vennlighet og forståelse overfor jøder og jødisk tradisjon - hos dem som har opplevd liknende savn. Hvis det stemmer at fiendtlighet overfor jøder er mer utbredt blant muslimske nordmenn, så er disse universelle kvalitetene ved musikalen kanskje minst like aktuelle som de historiske referansene, hvis målet er å redusere antisemittisme.

Når visse holdninger er mer utbredt i én gruppe enn i en annen er det interessant å sammenlikne læringssituasjonene som de to gruppene erfarer. Hvor kommer tolerante eller til og med semittofile holdninger fra? Hvem er det som opplever rike, positive kulturbegivenheter som gir kjennskap til jødisk kultur? Hvem reiser med Hvite busser for å lære om antisemittismens ytterste konsekvenser? Av reint økonomiske grunner er dette i mindre grad minoritetsungdom i Øst enn majoritetsungdom i Vest. Jeg har tidligere skrevet om antisemittisme som et pedagogisk problem, og jeg mener at det er grunn til å tro at mange unge i Oslo Øst rett og slett ikke får tilgang til den typen erfaringer som trenges for å bygge opp mer vennlige forestillinger om jødene. 


Et fond for å gjøre kultur mer tilgjengelig?

Drømmer koster ingenting og ideer er gratis, og av og til fabler jeg om et fond av noe slag som skoler kunne søke støtte fra til å subsidiere kulturerfaringer som reiser med Hvite busser, besøk i teateret, eller besøk av Svein Tindberg. Mange skoleturer finansieres av småjobber og kakesalg som elevene driver, men på skoler hvor det er få foreldre som har evne eller vilje til å koordinere slikt arbeid, og hvor foreldre heller ikke kan bidra økonomisk sjøl, er mulighetene for viktige kulturopplevelser ganske begrenset. Et slikt fond kunne godt finansiert naturfagekskursjoner og hytteturer også - andre kulturopplevelser og læringssituasjoner som begrenses av foreldres økonomi. Jeg aner ikke hvordan et slikt fond kunne bygges opp eller administreres. Men det er som sagt gratis å drømme, og jeg drømmer om at forelderengasjement ikke var en fullt så begrensende faktor.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar