Det er naturligvis mange problemer forbundet med å bruke frivillig arbeidskraft i en slik sammenheng. For å nevne noen:
- Opplæring i et fremmedspråk er ikke enkelt, og frivillige har generelt ikke kompetanse på dette. Et forslag om å bruke frivillige til opplæringen kan oppfattes som en nedvurdering av et helt fagfelt, som manglende respekt for profesjonalitet.
- Bruk av frivillige arbeidskraft kan oppfattes å frita det offentlige for oppgaver som det skal prioritere resurser til. Det kan tilsløre et bemanningsbehov.
- Frivillige kan være en mindre pålitelig gruppe enn ansatte, siden de ikke har noe materielt å tape på å slutte å møte opp uten å varsle i god tid. Dette går direkte ut over brukerne, som er i en sårbar posisjon fra før.
- En del frivillige kan ha større behov for å hjelpe enn de har ferdigheter til å gjøre det. Noen kan ri pedagogiske kjepphester. Det kan likevel være vanskelig å veilede dem ut av arbeidet, fordi det kan sitte langt inne å be folk trekke seg fra arbeid de ikke kompenseres for. Uten en plan for kvalitetssikring av de frivillige kan arbeidsmiljøet bli dårlig, noe som svekker rekrutteringen av nye lærere. Viktigst er det at brukerne - som, igjen, er flyktninger i en sårbar posisjon - kan oppleve det vanskelig å stille krav til lærerne når de er prisgitt frivillige velgjørere.
På den andre siden kan det være så mye å hente på å bruke frivillige at det er verdt å undersøke muligheten for det likevel:
- Det er potensielt et veldig stort antall personer som kan bidra til dette. Det kan være mulig å få en høy lærertetthet, med de fordelene det medfører for at studentene - altså flyktningene - får intensiv trening i å snakke og skrive norsk.
- Samhandlingen mellom de frivillige og flyktningene i en strukturert situasjon med et bestemt formål kan senke terskelen for kontakt mellom gruppene. Flyktningene kan få både venner og talsmenn på denne måten.
- For studenter innen språkfag eller pedagogiske fag kan arbeidet være særlig lærerikt. Det kan gi praktisk-pedagogisk erfaring med minoritetsspråklige elever. Det kan gi anledning til å studere betydningen av opplæring for samfunnsdeltakelse og til å reflektere over hva som skal være pensum og hvorfor.
- Utdanninger innen pedagogiske fag kan kanskje bruke dette som en praksisarena. Kan det organiseres studiepoenggivende seminar for studenter innen relevante fag der undervisningsarbeidet er utgangspunkt for faglig refleksjon?
En av de mest givende undervisningssammenhengene jeg har fått delta i har vært i regi av Prison University Project på San Quentin i California. Programmet brukte frivillige lærere på alle nivå, fordi det ikke fantes lønnsmidler til høyere utdanning i fengselsvesenet. Det var imidlertid så attraktivt å delta at en stor del av lærerne var doktorgradsstudenter fra Berkeley. Potensielle frivillige måtte skrive en formell søknad med CV og karakterutskrift og møte på et orienteringsmøte før de eventuelt slapp til.
De fleste av kursene var små og kursansvaret ble delt mellom 2-3 lærere, men som inspirasjon for et norskopplæringsprogram for et stort antall personer ville antakelig Math 50 - begynnerkurset i matematikk - være mest nyttig å se på. Kurset dekket grunnleggende matematikk (nivået lå vel på omtrent 8. klasse) og var strukturert slik at studentene beveget seg gjennom stoffet i sitt eget tempo. En serie småprøver (“quizzes”) til hvert kapittel måtte bestås før studenten kunne gå videre til et nytt kapittel. En gruppe lærere gikk rundt og svarte på spørsmål fra de 20-50 studentene, rettet småprøver og kapittelprøver, og samlet studenter som holdt på med samme tema til små gruppearbeid eller felles gjennomgang. Noen av studentene ble ferdige på mindre enn et semester, andre brukte flere år.
Det pedagogiske opplegget var altså laget av fagfolk og materialene ble vedlikeholdt av en liten gruppe dedikerte frivillige som hadde deltatt lenge. Med denne strukturen på plass var det imidlertid mulig å bruke mange frivillige som forpliktet seg for ett semester av gangen og som bare møtte på sin faste kveld hver uke og da gikk rett inn i undervisningsarbeidet. Gjennom en kombinasjon av selektivitet i rekrutteringen av frivillige, og vedlikehold av et ferdig faglig opplegg med gode materialer, kunne dette programmet tilby et godt undervisningsopplegg selv med et betydelig gjennomtrekk av lærere.
Kan noe liknende gjøres ved høgskoler og universitet her, hvor undervisningslokaler allerede finnes og det allerede er på plass planer for renhold? Det kunne vel være verd å undersøke mulighetene nærmere, i alle fall.