Over tid fylles da noen skoler opp av elever fra dyre hjem, mens skoler med mange elever fra hjem med mindre kapital velges bort. Slik fungerer kombinasjonen av fritt skolevalg og fri flyt av skoledata som en segregeringsmaskin, der barn fra resurssterke hjem i økende grad undervises adskilt fra andre barn. Prosessen er sjølforsterkende, jo lenger den foregår, jo større blir forskjellen mellom skoletallene som foreldrene velger bosted ut fra, og dermed stiger også prisforskjellen mellom boliger i forskjellige skolekretser.
Når barn fra mindre dyre hjem i økende grad utdannes for seg sjøl får de også sannsynligvis et dårligere læringsmiljø. En grunn til dette er at skolen nå har færre foresatte som har kunnskaper, kontakter og kapasitet til å bidra til skolens kultur og aktiviteter. Skolen kan ikke kompensere for mangel på foresatte med utdanning og engasjement. En annen, og mer avgjørende, faktor er at elevene taper på fraværet av medstudenter som har utdannede foreldre. Kvaliteten på diskusjonen i samfunnsfagtimene avhenger delvis av elever fra hjem hvor det leses aviser og snakkes om nyheter. Barn lærer både språk, holdninger og oppfatninger av hverandre i større grad enn av voksne. "Parents matter less than you think and peers matter more", som det står i undertittlen til boka The Nurture Assumption av Judith Rich Harris, ei bok som gjengir omfattende og variert belegg for at barn sosialiseres av hverandre mer enn de sosialiseres av foreldre og lærere. Skolen kan bare i begrenset grad kompensere for hva elevene ikke får lære av jevnaldrende når disse flyttes til bedre presterende skoler.
Skolemyndighetene kan gjøre noe for å kompensere for ulikhetene, og i Oslo forsøkes dette gjort, med begrenset resultat. Et problem er at slike spesielle tiltak i seg selv setter et negativt fokus på skoler som mottar dem. Det gjelder særlig når dette følges av presseoppslag som skal forklare resursbruken. I et oppslag i høst om Utdanningsetatens bruk av eksterne konsulenter i utvalgte skoler ble det tatt med et foto fra en slik skole. Bildet viser en godt fungerende klasse som har dyktige lærere, men i papirutgaven havner bildet ved siden av en tekstramme som gjengir punkter fra Utdanningsetatens søknad om midler. Der står det om gjengledere og kriminalitet. Avislesende foreldre føler seg neppe beroliget av dette oppslaget om at skolemyndighetene nå vil bruke store resurser på skolen. Markedsmekanismene vanskeliggjør offentlig drøfting av både problemer og tiltak, fordi selve omtalen forsterker problemene det snakkes om. Segregeringsmaskinen gjør en omdreining til.
“Varianter av fangens dilemma kommer ofte til uttrykk i situasjoner der forskjellige parter i en gitt situasjon tar beslutninger for sitt eget beste fremfor å tenke helhetlig”, ifølge Wikipedia. Ved valg av skole plasseres foreldre i en slik situasjon.
De første fire skoleårene mine tilbrakte jeg på en liten landsbyskole i Sør-Afrika. Det var ikke innlagt vann, men ei lita vindmølle pumpet opp vann til toalettene som lå i et lite uthus i den andre enden av skolegården. Det var heller ikke innlagt strøm, men ved kveldsarrangement sveivet man opp en liten dieselgenerator for å få lys. En minibuss hentet oss til skolen, og på veien kjørte vi forbi bydelen hvor de svarte bodde, et område vi aldri så fra innsiden, så vi snudde oss ofte og stirret helt til det inngjerdete området forsvant i støvskyen som bussen hvirvlet opp fra grusveien. “Tenk på barna på den svarte skolen,” sa rektor når hun ville at vi skulle være takknemlige for noe. Vær glad for matpakka di. På svarte skoler kunne det være 50 elever i ulike aldre sammen med en ufaglært lærer og utdaterte bøker som det ikke var nok av til alle. Vi visste at vi var heldige.
Når nordmenn prøver å forstå hvordan ulikhetene i Sør-Afrika kunne opprettholdes med lov i hånd handler forklaringene gjerne om raseteorier og hat. Visst fantes begge deler. Mange mente at afrikanere var mindre begavet og hadde dårligere moral. Men det var også mange som ikke hadde slike oppfatninger, og som opplevde det eksisterende systemet som både urettferdig og ubehagelig å leve med. De ville ikke dermed uten videre gått inn for lik adgang til resursene for det. For hva ville det bety, i overskuelig framtid, om en for eksempel slo sammen skolene? Når 80% av befolkningen gikk på hårreisende dårlige skoler, ville en sammenslåing med høy sannsynlighet medføre en dramatisk forringelse av skolekvaliteten for egne barn. Foreldre klarer ikke å velge dette for barna sine. Og de trenger ikke å være rasister for å velge slik de gjør.
Ikke et vondt ord om foreldre som ikke klarer å la være å velge det beste for sitt eget barn. Det ville trolig være ille om det var annerledes. Spørsmålet er heller om dette egentlig bør være opp til foreldrene å velge. Et system hvor noen barns adgang til god utdanning avhenger av andre foreldres valg for sine barn har en systemfeil. Da er det en politisk oppgave å legge til rette for at barns adgang til god utdanning i minst mulig grad avhenger av foreldrenes oversikt og økonomi. Det kreves styring og inngrep, det kreves at myndighetene ikke overlater saken til enkeltindivider som er låst fast i en fangens-dilemma-situasjon.
Det første en kan gjøre er å slutte med å publisere skoleresultater. Jeg er slett ingen motstander av kartlegginger eller nasjonale prøver, tvertimot. Gode data på hva elevene kan og hvordan kunnskapene deres utvikler seg er gull verd. Men disse tallene har ingenting i offentligheten å gjøre. Karakterer har sin plass, men det er lenge siden man trodde at det var lurt å publisere karakterlistene på veggen for at svake elever skulle forbedre seg via gapestokkens motivasjon. Resultatene fra nasjonale prøver kan stadig brukes til å forbedre undervisningen uten at tallene publiseres i avisene.
Ellers er jeg ikke sikker på hva som kan gjøres, men noterer at desegregering av skoler ikke alltid har skjedd uten støy og protester fra dem som på kort sikt tjener mest på forskjellene. I stedet for å gå inn på eksempler vil jeg forsøke å si at det på lang sikt er i alles interesser at vi har integrerte skoler hvor barns muligheter til å få en god utdanning ikke avhenger av foreldrenes valg. For at en situasjon skal kvalifisere til å være av typen "fangens dilemma" kreves nettopp at det utfallet som er best for alle parter faktisk er det utfallet en får om alle velger i tillit til at andre velger det felles beste. Hvis vi et øyeblikk skal se bort fra et etisk krav om at alle barn skal ha mest mulig lik adgang til utdanning (men må vi se bort fra det?), så vil jeg trekke fram et inntrykk fra noen år i USA, hvor adgangen til utdanning er svært ujevnt fordelt. Når store deler av arbeidsstokken har fått for dårlig opplæring blir det treghet, misforståelser og feil i alle ledd, og både arbeidsgivere og alminnelige brukere av offentlige og private tjenester må bruke mye tid på å oppklare misforståelser og gå tilbake for å få rettet opp feil. Effektene av at noen får et dårlig utdanningstilbud er ikke noe en skjermes fra om en har fått en bedre utdanning selv. Det meste fungerer bedre for de fleste om en sikrer god utdanning for alle grupper.
Det kan kan kanskje være at Oslos politikere, idet de har satt opp et system hvor skolene skal konkurrere om elevene, har tenkt at dette ville forbedre skolene, og at de bare ikke helt har gjennomskuet problemene ved dette. Forhåpentlig snakker vi om utilsiktede konsekvenser. Men ved rangering av skoler vil noen ved matematisk nødvendighet havne nederst, og når da rekrutteringen avhenger av rangeringen får lavt rangerte skoler også de verste forutsetningene for å klatre oppover igjen. Rangeringen er ikke et nøytralt instrument som avdekker de svakest presterende skolene, men bidrar aktivt til å gjøre disse skolene dårligere. Konkurranse som mekanisme for forbedring fungerer ikke uten videre når den anvendes på skoler, blant annet fordi skolene som ikke "selger" ikke bare kan tas ut av drift når de utkonkurreres. Men hvis dette altså er utilsiktede konsekvenser er det håp om at politikerne gjør grep for å stoppe segregeringsprosessen nå som konsekvensene ligger oppe i dagen, og helst, for å sitere fra en veldig berømt rettssak, with all deliberate speed.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar